Det Angellske gravkapell

 

Trygve Lysaker (bok: Domkirken i Trondheim, bind III, 1973, s 111), nevner at ved magistratpresident Albert Angells (far til Thomas Angell) død i 1705 ble det gjort brudd på denne ”Skikk og orden”. Hans enke, Sara Hammond (mor til Thomas Angell), oppsøkte kirkens foresatte og tilbød 300 riksdaler om hun kunne få innrette det store sidekapellet i søndre tverrskip (Johanneskapellet) til gravkapell for mann og familie. ”Og som det befantes at Kirken ei deraf haver haft noen Interesse, mens Taget at være fordervet,” kunne kapitlet tenke seg å gå med på enkens ønske, dersom hun var villig til å betale 400 riksdaler, og dessuten påta seg forpliktelsen til å holde kapellets tak ved like. Enken var villig til å betale den uhørte pris, og det ble innrettet gravkrypt under kapellets gulv.

 

 

Albert Angell tilhørte den øverste Søgade-aristokrati, og var en av de få virkelig ”kapitale borgere” i Trondheim. Hans far hadde vandret inn fra Angeln i Flensburg amt og hadde grunnlagt en betydelig formue, som sønnen økte gjennom et rikt gifte og heldige forretninger i handel, jordegods og gruvedrift (I. Bull 1991, s 16ff). Fra 1699 var han magistratpresident og under kong Frederik IV’s besøk i Trondheim i 1704 ble han av kongen personlig utnevnt til kanselliråd. Dette er bakgrunnen for Sara Hammonds ambisiøse valg av gravplass, og hun var villig til å betale for det. Det er den nye selvbevisste pengeadel som gjør seg gjeldende ved siden av den gamle fødselsadel. Enken var ubeskjeden nok til å søke stiftamtmannen om tillatelse til å begrave sin mann om kvelden. Slikt hadde vært forbeholdt adelige. Klokken 8 om kvelden den 5. oktober 1705 ble Albert Angell ført til graven ”med stor Proces af nogle 100 Lygter og over tusinde Lys i Husene paa Veien. Mag. Bonsacch gjorde Parentationene (liktalen) ved tre Kvarters tid, og al Kirken midlertid allesteds opfyldt med Voxlys”. Knapt noen adelige hadde fått en ”herligere” begravelse i Domkirken.

 

Nå kan enken Sara Hammond ha ment at hun og hennes mann hørte til adelen. Etter eneveldets innførelse i 1660 ble ikke magistratspersoner lenger valgt av byens borgere, men de ble utnevnt av kongen, og ble derfor betraktet som kongens embetsmenn. I 1679 bestemte kong Christian V at borgelig fødte personer, innfødte eller utlendinger, som hadde nådd offisiell rang innenfor den dansk-norske stats embetsstand (såkalte kongelige betjenter) var adelige for deres person, herunder deres eventuelle hustru og barn, mens adelskapet ikke gikk videre til barnebarna (N.G. Bartholdy 1970, 1980). I 1693 ble det personlige rang-adelskap for borgelig fødte medlemmer av de tre høyeste rangklasser utvidet til å være uinnskrenket arvelig, dvs f. eks generalspersoner, stiftamtmenn og biskoper. Den uinnskrenkete arvelighet ble avskaffet i 1808, men det personlige adelskap for medlemmene av de tre første rangklasser (og deres barn) fortsatte. Om Albert Angell ikke var adelig som magistratspresident, så var det ikke tvil om at han var det som kanselliråd. I 1702 ble han beskikket til å vikariere i stiftamtmannens fravær. Albert Angell var også bergamtsassessor. Dette har nok Sara Hammond vært oppmerksom på.

Det har vært skrevet en del om disse såkalte ”tomme” titler, som vel var et utslag av den honette (anstendige) ambisjon, men det ga også visse materielle fordeler. Var man i embetsrangen, kunne man erverve adelsgods, og ikke være nødt til å avhende det igjen. Døtre av embetsmenn kunne få adgang til de adelige jomfruklostre. Det kunne være viktig for døtre av en fattig embetsmann.

 

I gravkrypten under kapellets gulv ble det i tiden fram til 1770 satt ned 14 kister. Sara Hammond døde i 1716 og ble satt ned i krypten. I 1751 døde Albert og Saras eldste gjenlevende sønn etatsråd Lorentz Angell og i 1756 hans hustru Sara Collet. Thomas Angell døde 19. september 1767 i sin bygård i Kjøpmannsgaten, der hvor den gamle Norges Bank i dag står. Nå kom kapellet mer og mer til å bli identifisert med ham. Det skyldes nok hans store donasjoner på ”tre tønner gull” eller omtrent 300 000 riksdaler, som han hadde testamentert til milde stiftelser for byens fattige. ”Med stor Procession og Høitidelighed”, heter det i den samme beretning, ble han 13. oktober samme år bisatt i familiegravstedet i Johanneskapellet. ”En lærd og gudfryktig Olding, retskaffen i Handel og ustraffet i Vandel”, heter det i den samme beretning. Da han ble ført til graven, ble det delt ut 100 riksdaler til fattighusene i byen, så det ”samme Dag skulde anrettes et anstendig Maaltid til Hans Begravelses Erindring” (Lysaker 1973, s. 219, G. Nissen 1967, s 63). Avkastningen av tredjedelen av legatet, den såkalte ”Thomas Angells Gave” skulle årlig på hans dødsdag 19. september deles ut ”til alle skikkelige fattige Enker og andre Husarme og Nødlidende i Trondheim”, og utdelingen skulle, etter hans eget ønske, foregå ved hans grav i Domkirken.

Den rikt utstyrte kisten hans ble første stund plassert i ensom majestet oppe på kapellets gulv og ikke nede i gravkrypten sammen med den øvrige familie.

 

I forbindelse med Thomas Angells død ble kapellet utstyrt med et stort portrett av legatstifteren, malt på kobber og med en dekorert ramme av marmor. Portrettet er en kopi av et oljemaleri av J.F. Schweiger malt i 1763, som i dag henger i kontoret i Thomas Angells Stiftelser.